Eventyrlig friår i fjellet med familien

Vi hadde tenkt på det lenge. Hva om vi bare ble på fjellet?

I en gammel seter, der myk østlandsnatur møter det ville vestlandet, henger klatreutstyret til pynt under taket. Utenfor ligger snøen meterhøy og vinduene er halvveis nedsnødd etter nattens storm. Vannhullet i bekken holdes oppe under lokket på en kulegrill som snøen føyker over i løpet av natta. For å komme til utedassen må du foreta en eksotisk mini-ekspedisjon gjennom en igloo-tunell av pent danderte snøblokker. Sola er på vei opp og kaster et gyllent skjær over tunet hvor reven nettopp har tasset over nysnøen.

Nila (5) har nettopp spist frokost og pusset tenner, sekken er pakket og yttertøy, hjelm og slalombriller er på. Hun tramper ut på tunet, legger slalomskia på bakken og sparker seg inn i bindingen:

– Pappa, jeg er klar!

Bjørn kobler på fjellpulken og sammen farer de nedover fjellsiden til Åsvang fjellbarnehage. Her får Nila leke og ha det gøy med andre barn fra bygda tre dager i uka. I ferier og annenhver helg kommer også storesøster Vilde (15) på besøk. Nila trivdes veldig godt i barnehagen; allerede første dag ble hun og Lene gode venner.

Jeg tar på randonee-skia og møter Bjørn halvveis oppe i fjellsiden. Sammen går vi til topps på “Kiletind” og nyter utsikten. Vi trenger ikke si så mye, det er deilig å bare være ute på tur sammen. Snart kribler det av lykke når jeg svinger i puddersnø nedover fjellsiden til barnehagen for å hente. For en følelse! Etter mat og drikke går Nila og jeg de 300 høydemeterne opp til hytta. Nila går med langrennski og feller som vi hadde med ned i pulken om morgenen. Hvis været eller dagsformen ikke er på topp, får hun sitte i pulken opp bakkene.

Friåret i fjellet skulle være lystbetont, uten press og mas. Vi ønsket å lære Nila å bli glad i naturen, og det var viktig for oss at hun skulle føle seg trygg og oppleve mestring. Derfor forgikk alle uteaktiviteter på hennes premisser, og med gode sikkerhetsmarginer.

Vel hjemme i hytta er middagen klar. I Jøtulen brenner store kubber som varmer opp kjelen med badevann. Snart stikker to ben rett til værs fra den røde balja foran ovnen og jeg øser vann over den vesle barnekroppen. Hun sovner god, mett og trett med røde kinn i køyesenga.

Bjørn og jeg skotter ut av vinduene. Fullmåne! Vi tasser ut på tunet med soveposer og vindsekk. Stjernene funkler og hvite fjelltopper lyser mot oss. I det øynene glir igjen tenker jeg: “I morra er det en ny dag på fjellet. Vi styrer tiden og kan gjøre akkurat som vi vil. Vi skal ikke hjem”.

 

Hamsterhjul og logistikk

Når du fryser på beina og snubler over en lys levende varmeovn plassert i en vindsekk midt i fjellet – ja, da har du en win-win-situasjon. Etter at jeg traff Bjørn på Smørstabbreen, fortsatte vi å gå turer sammen. Etter hvert leide vi oss hytte i Vang for å få lettere tilgang til Jotunheimen.

Som så mange andre befant vi oss i “hamsterhjulet” i Oslo. Bjørn jobbet med IT i Storebrand og jeg jobbet med nettsider i KLP. Hverdagene handlet mye om logistikk og ukeplaner, spesielt etter at Nila kom til verden. Hvem leverer i barnehagen på mandager? Hvem henter på tirsdager? Alt var plottet inn: Bjørns fotballtreninger og mine klatreøkter. Det var utfordrende å finne nok tid til hverandre, natur og friluftsliv. Vi drømte stadig om hytta, fjellet, mer kvalitetstid sammen og det enkle livet uten stress, støy og mas.

 

Hopp i det! Drit i potteplantene.

Barn er mye mer fleksible enn oss voksne. Så unnskyldningen om at gullet vil ta skade av et år borte fra vennene i gata, duger ikke. Det er først underveis og i etterkant at barna skjønner hvor bra det er å få nye venner, mestre og oppleve nye ting. Det er vi foreldre som må vise vei og lære barna at verden er stor og full av muligheter.

Etter mange tanker, samtaler, plusser og minuser på budsjettet, bestemte vi oss bare. Dette året skulle være en investering i Nila og et avbrekk i hverdagen hvor vi hadde full frihet til å leve dagene slik vi selv ønsket. Permisjonen ble innvilget. Men vi var enige om at dersom den ikke ble det, skulle vi si opp jobbene våre og gjennomføre uansett.

Rekkehuset ble leid ut og vi tok Nila (5) ut av barnehagen. Bjørn skrev på Facebook: “Du kommer ikke over avgrunnen med to korte steg. Du må ta sats og kline til!”. Vi gav faen i potteplantene, hoppet i bilen og dro av sted. Da den første søndagen kom, gikk det for alvor opp for oss at vi ikke skulle pakke sammen på hytta og dra hjem. Vi kunne bare la dagene komme, la været komme, la vinden, sola, skyene og snøen bare komme og gå. Det var en fantastisk følelse. “Vær til stede her og nå”, skrev jeg på en lapp ved utgangsdøra.

 

Teller gyldne øyeblikk

“Mange reflekterer for lite over sitt eget liv, eller begynner med det for sent”,

Arne Næss’ ord har vært til stor inspirasjon for oss. Friåret i fjellet lærte oss enda mer om hva vi trenger for å ha det bra – hver for oss og sammen som familie. Før handlet turene våre mer om prestasjon, tid og toppvarder. Vi elsker fremdeles topper, men nå har vi mer ro inni oss og nyter mer. “Full score” er når vi får være i bevegelse ute lenge – helst fra sola stiger til månen kommer opp. Turen er heller ikke mislykket selv om toppen ikke nås. Vi teller nemlig gyldne øyeblikk underveis. For hver tur blir vi enda rikere.

 

Lev enkelt. Ha kun det du trenger

Friåret vårt i fjellet er forlengst over, men livet er forandret på mange måter. Rekkehuset er nå døpt om til “hytta i Østmarka”. Det føles bedre sånn. Så ofte vi kan reiser vi til fjells, og i hverdagen koser vi oss på tur i skog og mark med bål og overnatting under åpen himmel.

Min oppvekst i Uganda og friåret i fjellet lærte meg å leve enkelt. Det er så lite man egentlig trenger for å ha det bra: Luft, vann, mat, varme, kjærlighet, fred i sjelen og turutstyr som funker. Du kommer veldig langt med det.

Vi lever enda enklere nå enn før friåret startet. Ting vi ikke trenger selges unna på Finn.no og pengene settes inn på “drømmekontoen”. Når vi har mindre å tenke på og slipper å ta mange kompliserte valg, går det kjappere å pakke sekken og jakte drømmer.

 

Gjør bevegelse og gjennomføring til en livsstil

“Noen ganger må man ut av huset for å fjerne veggene og taket i livet sitt.”

Randi Skaug skriver at “Kongefølelsen” handler om å ha det bra og gjøre hver dag til en god dag. Vi samler gyldne øyeblikk underveis, og da dukker Kongefølelsen opp støtt og stadig. Når vi har det bra innabords, kan vi bruke energioverskuddet til å planlegge og gjennomføre flere drømmer.

Det er lett å føle seg liten i den store sammenhengen. Det er vanskelig å være seg sjøl – og mene at det duger. Å tro at dine drømmer er bra nok, og at du har sjansen til å nå dem. Noen ganger må man ganske enkelt ut av huset for å fjerne veggene og taket i livet sitt. Og man må skaffe seg tid til å tenke riktige tanker. 

Som nevnt har vi valgt å eie mindre og leve mer. Det innebærer at vi systematisk kvitter oss med ting, folk og vaner som suger energi ut av kroppen og penger ut av kontoen. Det handler rett og slett om å ta kontroll på livet sitt. Slutte å se på hva andre gjør, legge egne planer og si nei til det vi mener ikke er viktig. I morgen kan jo livet være over.

Jeg har ikke tenkt å sitte og sture på gamlehjemmet og angre på at jeg ikke tillot meg selv å være gladere. Det er nå, mens vi er unge og spreke, at vi bør ta ut “pensjonisttid”. Sitte på rævva hele dagen kan vi gjøre når vi blir dårlige til beins. Tegn en tidslinje på et hvitt ark. Hvor gammel er du om 10 år? Hvilke muligheter har du i ulike faser av livet? Alt er mulig. Fremtiden er åpen, og du kan forme den selv.

Slutt med skippertak; gjør bevegelse og gjennomføring til en livsstil. Det meste er mulig å få til hvis du virkelig vil. Bestem deg for å gjennomføre drømmene. Innrett livet slik at du kan få det til. Det er ikke tanken som teller. Lag en plan. Sørg for god timing. Og så gjør du det. 99 % gjennomtenkt får holde. Du kommer ikke over en avgrunn med to korte steg. Du må ta sats og hoppe.

“Vet du ikke hva du drømmer om? Tenk på hva som får hjertet ditt til å banke litt fortere. Kanskje dukker det opp noen drømmer da?”

 

Turer til inntekt for klinikk og skole i Uganda

Vi liker å ha med folk og nye venner på tur, både høyt til fjells og i skog og mark. Det er inspirerende å se store og små mestre og gjøre ting de kanskje ikke hadde trodd de klarte på forhånd. Vi håper folk som blir med oss på tur fremover vil støtte klinikken i hjembygda mi Mitandi som ligger i Månefjellene, Uganda.

 

Se også:

Blogglisten hits
Del artikkel
Skrevet av:
Christin Oldebråten
Publisert 27.10.17