Folgefonna ei høsthelg

Dette er historien om hvordan en vestlending og en nordlending lot som det ikke var tåkete i det hele tatt.

HVOR: Sunndal – Fonnabu – Holmaskjera – Odda 
VARIGHET: 2 dager og ei natt
VANSKELIGHETSGRAD: Isbre
MÅ HA MED: Breutstyr.
KAN TA MED: Joggesko

«Folgefonnens is dækker det ujevne lands overflade, men selve fonnen er forholdsvis jevn i overflaten, og den syder sin rand udover til siderne og tildels sender den sin is langt ned i dalene». – Norges Land og folk, 1896

Laurdag

Værvarselet lover at tåken skal lette, at det skal slutte å regne og at sola skal titte frem. Slikt tror man på mest fordi man har så lyst til å gå over Fonna. 

I Sunndal parkeres det gratis, og turen starter pedagogisk og fint på en grusvei langs et vann av fargen turkis.

Turkist vann er fint å se på, men ikke fint å drikke. Smeltevannet fra isbreen får som vi alle vet sin funky farge fra siltpartikler. – og vi skal ikke drikke silt.

20150926_130517
mm, farger

Hele turen Sunndal – Fonnabu – Folgefonna – Holmaskjer – Odda kan oppsummeres med: bratt – flatt – bratt og første halvdel av veien opp fra Sunndal til Fonnabu er en estetisk oppoverbakke, verken mer eller mindre.

20150926_122323
– med oppmuntrende milepæler på veien

Nordlendingen og vestlendingen gikk denne turen på høsten, så i lavlandet var det lagt til rette for å bli varm og svett,

20150926_135115

og på rundt 1000moh var det duket med nysne, tåke og noen søte, små minusgrader.

20150926_143536
Hvor er jeg, hvor skal jeg, hvorfor lagde gud miniulver?

Vestlendingen  (som gjenfortalt etter beste nynorsk-evne av nordlendingen):

Då eg jobba som guide her høyrte eg ei historie som eg trur er heilt sann. For mange hundre år siden var det ein hertug som ville køyre sledetur over Fonna med dattra si, og han hadde med seg to guidar på hest. 

Halvveis opp mot Fonna sa guidane at der var for mykkje tåke til å fortsette, og at dei ikkje ville risikera livet for ein tulletur. Difor snudde guidane, medan hertugen haldt fram.

Han køyrte ut i tåka, og vart aldri mer sett.

No, kvar gong det er tåke på Folgefonna kan ein høyre ham skrike der han farer rundt og ikkje finn vegen ned att. 

THE END.

Dette er en flott anekdote å fortelle her fordi det stooort sett er tåkete i daler under isbreer.

Uansett, om tåka ikke skremmer deg, så fukter den hanskene, resten av klærne og litt av vlljen, så når bua endelig åpenbarer seg er det

wohoo \o/
wohoo \o/

fantastisk, intet mindre.

– og Fonnabu er tom i oktober (rart med det), så da er det bare å bre (heehe) seg ut, tørke sokker aldeles hemningsløst og spise suppe med fingrene (neida, det siste var bare tull)

20150926_163319

Men noe som ikke er tull, er at det faktisk var så tåkete at breen var vanskelig å få øye på.

Nordlendingen: “Skulle vi optimalt sett hatt kart og kompass?”

Vestlendingen: “Du mener i tillegg til GPS med batterier av ukjent alder? Nesjda.”

(det var akkurat sånn det skjedde) – dog kan man ta et mobilbilde av det høyoppløselige kartet som ligger på hytta

20150927_082903
knips -> klar for hva som helst

og si “hvis vi har bittelitt mer sikt i morgen enn nå, så kjører vi på. Hertugen av isbreen, here we come!”

IMGP0912

Søndag

Klokken 0445:

Nordlendingen: *mumle, gjespe, snuble, (liten tur på do), se ut vinduet*

IMGP0913
Åpenbaringen: Der er en bre!

“Å HERRE!! Det er sikt jo! VI MÅ GÅ NÅ!”

Vestlendingen: “Nei.”

Klokken 0700:

Nordlendingen: “Vil du ha en sjokoladekjeks?”

Klokken 0900:

20150927_090207
<3 <3 <3

Miniulven: “Vi er på snøøø!!”

Nå vil jeg ikke gi inntrykk av at det var bare fryd, gammen og bekymringsfrihet i følget.  For eksempel fikk vi øye på åpne sprekker i brefallet, og var ikke helt sikre på hvordan vi skulle komme oss opp.

Heldigvis finnes det en regel som låter “Enten går det bra og da kan man være hoppende glad, eller så lar man være”

20150927_084356
Selfietime. #klatresele.

– så de beveger seg ned fra hytta i retning isbre, titter her og der, og

Vestlendingen: “Eg veit no ikkje heilt”

Nordlendingen: “Gå litt nærmere da.”

20150927_085354
Huff og huff, mumlebrumle, eg veit no ikkje heilt.

Nordlendingen: “Nei, nu må du slutte å tulle. Æ kan gå først”

IMGP0918

Her kan man fort få inntrykk av at nordlendingen er flinkest til å navigere. Det er på ingen måte tilfellet; sannheten er at vestlendingen er flinkest til å dra nordlendinger (og andre folk) ut av bresprekker, og derfor må gå sist.

Turen over breen foregikk i blinde. Altså, det var som å gå i rømmegrøt. Hva som skjedde med løftet om å ikke gå hvis sikten var dårlig, er det ingen som vet.

20150927_101041

De to stoppet opp med jevne mellomrom for å diskutere, og siden det var vindstille og fint bestemte de seg for å kjøre på og følge GPS-sporene. 

Worst case: Krype tilbake langs sporene i snøen.

Best case: Møte keiseren i tåka.

Totalt gikk det med 9 km på ca 2 timer over breen. Det var ikke bare enkelt å finne Holmaskjer heller (det tok mer enn tre minutter), men stemningen var på topp.

20150927_112325
Hei hei, ikke-holmaskjer!

-og siden har ingen sett dem.

 

Blogglisten hits
Del artikkel
Skrevet av:
Inga Strümke
Publisert 03.11.16