Jenter på jakt

Jakt havner ofte under kategorien ”sære interesser”, spesielt dersom du er kvinne. For meg er jakt alt annet enn sært: det er tradisjon, naturvern, turglede og en matkilde. Ikke bare får jeg et godt innblikket i dyrenes verden, men gleden av å være på tur i høstens farger er sterk. Som oftest foregår jakt også i områder hvor folk ellers ikke vandrer, og man kan fort ende opp med å oppdage interresante ting som et kart ikke opplyser om. Jeg tør å påstå at jakt egentlig kun føles som en rolig fjelltur med spenningsfylte oppgaver.

storviltjeger_og_kvinne
Høsten byr kanskje på naturens flotteste farger. Ingen helger er like, og enkelte ganger må man bare stoppe opp og  nyte utsikten – spesielt på hjortejakt på Vestlandet!

Jakt er selvsagt ikke like populært som langrenn, men fra et historisk perspektiv ville ikke vi mennesker eksistert den dag i dag uten gamle jakt-tradisjoner. I dagens samfunn ville vi antagelig også hatt større skade på naturen, flere bilulykker og flere ihjel-sultne dyr dersom stammene ikke ble nøye regulert ved bruk av jakt.

De ulike variantene av jegere

Som med alle andre interesser kommer jegere med ulikt kaliber av lidenskap. Lidenskapen strekker seg fra jakt-religion til gevinst-jeger. De jaktreligiøse beskriver ofte alt ut ifra jakta – og denne typen møter du sjeldent noen andre steder enn på traktorveier kl. 0600 med elggevir som mopedstyre. Gevinst-jegeren derimot rører kun våpenet under vedlikehold og observeres sjeldent i terrenget. Gevinst-jegeren stiller også gledelig opp under slakting og fordeling av utbyttet. Jeg heller nok mer mot sesongsbetinget, religiøs-jeger da både min mors-og farsside bærer sterke jaktrøtter, og høstens helger oftest består av diverse storvilt-jakt.

Andelen kvinner som jakter har økt betraktelig de siste årene, men fortsatt er storviltjakt sterkt manns-dominerende. Menn dominerer både i antall og erfaringer, og som kvinne kan jeg til tide føle meg på deres territorium. Det var ikke like vanlig for kvinner å jakte på 60-tallet, og de gode lærermestrene er derfor ofte menn.  De fleste mennene er svært velkommende mot kvinnelige jegere, men dessverre kan noen fordommer oppstå. Tidvis har dette påvirket meg, men med god støtte hos flertallet har dette fort blitt børstet av.

storviltjeger_og_kvinne
Slakting er en naturlig del av jakt og krever endel læring. De rutinerte følger alltid godt med når vi yngre bidrar. Her fra elgjakt  2008.

Det evigvarende “jakt-nybegynner-stempelet”

Siden jeg begynte å delta på jakt har jaging føltes som min oppgave. For dere som ikke er kjent med begrepet jaging så går det ut på å gå igjennom bestemte terreng for å få viltet til å bevege seg mot posterne. Postere har den oppgaven om å felle dyret i det de passerer postene.  Mine fingre har aldri klødd etter å skyte selv, men enkelte jegere har  en stor egoismen rundt det å skyte stor-oksen. Som yngstemann og tidvis eneste kvinne kan man føle seg “nederst på rangstigen”.  Miljøet er sterkt preget av at “de eldre vet best”.  Dette gjør terskelen for å “kommandere” bort eldre jegere fra sin postings-oppgave høy.

Det verste som til tider kan bli en utfordring for tryggheten er å føle seg uhørt. Dette ble spesielt gjeldene i ungdomsårene, og ettersom jeg var ung tror jeg ikke dette nødvendigvis var fordi jeg var kvinne. Det å vise usikkerhet i et macho-miljø hvor de ikke en gang klager på kulden selv med blå lepper kan være krevende i starten. Over tiden har dette endret seg. Svakhet og usikkerhet har blitt godt mottatt og har vært svært betryggende for oss yngre jegere.

storviltjegert_og_kvinne
Under jag kan man også være heldig å få skuddmulighet. Dette tør jeg påstå er mer spennende enn å få forberedte dyr på post.

Fem kvinnelige storvilt-jegere. På 15 år.

I 15 år har jeg deltatt på storvilt-jakt og antall kvinner jeg har møtt ute i felt kan fremdeles telles på en hånd. Dette sier seg jo selv at jakting spesielt blir sett på som sært når du er kvinne. Noen kvinner (og menn) føler avlivning av dyr er for brutalt for samvittigheten. Jeg selv tror ikke det overrepresenterte antallet menn i jaktcamo kun er grunnet kvinners samvittighet. Kanskje storviltjakt er noe man må vokse opp med for å få interessen?  Takler ikke kvinner prestasjonspresset like godt? Eller kanskje det er den naturlige tendensen til å dra med kompiser fremfor venninner? Denne store kjønnsforskjellen tror jeg klart er mye kulturelt betinget, men faktorene over kan bidra til at andelen menn og kvinner fortsatt er svært skjevt.

Jeg selv tror ikke det overrepresenterte antallet menn i jaktcamo kun er grunnet kvinners samvittighet.

14555897_10157457772475648_966647196_n
Det er som ventet mye mer følelseladet å gå bort til et dyr som jeg selv har skutt. Til tider må jeg minne meg selv på hvorfor vi jakter for å ikke bli for følelsesmessig knyttet.

Ettersom jaktlaget ofte består av bare menn, kan det som skjer utenfor feltet bli en vel så stor utfordring over lengre jakt-turer. Ikke alle samtaler er like interessante og luften på hytta kan til tider minnes om et av  DNT´s -tørkerom. Ørepropper må også alltid medbringes grunnet snorking, og praten rundt bordet har sjeldent filter. Skulle det ha et filter måtte de kalles “overdrivelser på jakthistorier”.  Menn nevner heller aldri sine svakheter, men etter lange, kalde dager ute blir også deres macho-vegg noe redusert. Skadeskyting/bom er en fryktet situasjon hos de fleste jegere, og jeg kan lett si dette er det skumleste med hele min jakt-interesse. For det første vil jeg ikke at dyret skal lide mer en nødvendig, og jeg ønsker heller ikke bli sett på som en ”dårlig skytter” i et miljø som egentlig er ganske prestisjefylt.

Mye skuffelse, og mye lærdom

For noen uker siden var det åpning av elgjakta. Det var rapportert om mye dyr i området og vi var en optimistisk gjeng som reiste til Tufsingdalen i solskinn. Etter en forholdsvis lang og kald dag uten så mye som livstegn til elg, gjennomførte vi en siste krampetrekning i et lite skogsholdt på vei tilbake til hytta. Jeg hadde ikke særlig trua lengre. Noen ganger kan jeg stresse på post, men selv med lang hold og stående skyteposisjon var pulsen ganske rolig. Plutselig melder jageren om eksplosjon av dyr som er på vei mot postene. Jeg tolket det først som de var på vei mot de andre posterne, men stilte meg på tå for å se best mulig over det kraftig kurvede jordet. Hjerteslaga mine kunne sees igjennom fire lag med yttertøy og jeg klarte så vidt stå oppreist av adrenalinskjelven.

Jeg brått skimter to hoder på ca. 600 meter avstand komme rett i mot meg. Jeg tar opp kikkerten for å se hvilke dyr det er mens jeg tenker ”Måtte dere virkelig komme mot meg. Virkelig. Fader. Shit. Nå er presset på meg”. Selv om jeg elsker jakt og har deltatt i mange år er jeg fremdeles svært nervøs for å få dyr på min post. I kikkerten ser jeg en firetagger okse og ku. Ivrig i radioen roper min søster ”Britt. Skyt”, men dyra er fremdeles på 400 meter hold. Jeg kan med hånden på hjerte si jeg aldri har vært mer stresset da både avstanden og farten til dyrene var noe over mine ferdigheter. Hjertefeil har jeg garantert ikke for skulle det være svakt så ville det stoppet da. Jeg bestemmer meg for å følge kua i kikkertsikte og skyte etter et punkt jeg vurderte til å være ca 200 meter. Kua slakker betraktelig ned etter første skudd og jeg forstår den er truffet. I tillegg ser jeg oksen begynner å oppføre seg rart og svinger oppover mot meg. Jeg tar to nye skudd i kua for å forsikre meg om at den er truffet dødelig. Mens jeg går utover jordet og bekrefter at kua er død lader jeg våpenet med et nytt skudd.  Oksen har jeg fortsatt på skuddhold og er faktisk på mye nærmere hold enn kua. Jeg velger å avfyre et skudd mot han. Han reagerer med en  90 grader retningsforandring og løper rett mot meg. Jeg ladet skjelvent opp et nytt skudd i full panikk om at den kom til å angripe, og brått stopper han opp foran meg.

Jeg avfyrer mitt andre skudd mot oksen i tro om at første skudd var treff, og at han nå var aggressiv. Med min snevre erfaring med skuddreksjoner fryktet jeg livet. Jeg tenke at nå må jeg treffe, men jeg merket godt skjelven i armene. Oksen reagerte ikke på siste skudd og tuslet rolig videre inn i skogen. Jeg observerte oksen så langt jeg kunne se og informerte de andre jegerne om mulig skadeskyting. Min største redsel ble realitet og jeg fant ingen glede over første felte elg. Jeg var svært bekymret for at oksen var skadet, men ikke dødelig skadet. Ettersøk ble iverksatt momentant, og ingen funn eller tegn antyde oksen var truffet da vi fulgte spor i overkant av 2,5 km fra treffstedet.

Under ettersøke trodde jeg mer negativitet ville oppstå hos de eldre jegerne, men det var tvert om motsatt. Som de alle støttende sa: “det var din tur å bli den uheldige, det er tross alt ikke alle som opplever å få en elgokse rett mot seg eksponert på et jorde. Før eller siden vil de fleste bomme eller skadeskyte.” Det hele ble en svært god erfaring med god hjelp fra både eksterne og interne medlemmer av jaktlaget. Fokuset innad i laget etter oksen ble friskmeldt ble mot elgkua, og hvor imponerende det er at en liten jente som meg også kan skyte elg.

Jeg håper dette innlegget kan bidra til å øke interessen for jakt og deltagelsen til kvinner. Jeg trenger selskap! Selv om miljøet fremstår noe macho og manns-dominerende er de imponert over oss kvinnelige storviltjegere. Sårbarheten og usikkerheten vi kvinner viser blir oftest godt mottatt, og jeg tror miljøet ikke har vondt av litt flere kvinner. 🙂

Storviltjakt_og_kvinne

Nyt høsten og kle deg i tydlige farger 🙂

Blogglisten hits
  • Maria Stray Homme

    Flott innlegg Britt!

  • Gunn Frilund

    Hm. Har selv jakta elg og villrein siden 1996, og kjenner igjen noe. Dette med at man sjeldent blir hørt f.eks. veldig irriterende. Når man vet at man har skutt mange flere dyr- og gjort all slakting selv- men likevel blir veggpryd i diskusjoner. Vet ikke helt hva som skjer, noe med manglende autoritet..? Uansett, vet jeg klarer meg bedre enn mange know-hows og prøver å la det skli over. Men må tilstå at jeg trives best på solo-jakt (gjerne med samboer’n) etter villrein 😉

Tags på dette innlegget:
Del artikkel
Skrevet av:
Britt-Ingunn Tafjord Walle
Publisert 11.10.16
Tags på dette innlegget: