Påske schmåske

//Sponset innhold//

Lykkelige dager! Vinterens, og kanskje vårens største høydepunkt er her. Påsken.

Idrettseliten kaster klærne og drikker Dworek til de stuper, det tørkes støv av Monopol, og vi kler oss i fargesprakende ullundertøy fra Kari Traa og bytter ut vinglasset på fancy utesteder med ølflasker på en stappfull afterski. Mens noen reiser til fjellheimen, holder andre seg i lavlandet. I år er påska så sent at den største beredskapen er satt på sjøen, og ikke til fjells. Selv om skredfaren er desto større så sent i sesongen. Er det en ting påska handler om, er det i alle fall ikke å finne roen.

Mens Viggo Valle tar oss med på ferden fra Sevilla i Spania til Norges høyeste fyr i Påskelabyrinten, sitter jeg å kjenner på at roen stresser meg. Jeg har for første gang i mitt voksne liv ingen planer i påsken. Ingen tur, ingen afterski, ingenting. Ingen andre planer enn å ta det rolig og slappe av. Men midtveis i påskelabyrinten så kjenner jeg at jeg begynner å bli grinete, jeg har falt av. For mange ledetråder, for lite kunnskap. Jeg burde kanskje ta opp historie fra videregående. Kanskje jeg burde bli lærer istedet? Hvordan skal vel hvermannsen vite forskjellen på Picasso og Mozart? Nei, jeg holder meg til å lese typiske påskebøker i år. Man finner ikke roen ved å tenke på all kunnskapen fra historietimene som passerte ørene mens man var opptatt med Tetris på bakerste rad i 2005.

Typiske påskebøker tenker du. Ja, da leser du om de døde som går på ski eller om den lille jenta som sporløst forsvant og dukket opp i et tjern en varm sommerdag 37 år senere. Men så feil tok du, jeg skal nemlig lese hyttebøker. Hyttebøker, altså! Dét er typisk påskebok det. Jeg er ganske så sikker på at om du har ei hyttebok i nærheten, så er det garantert et referat fra påskefeiringen i fjor. Hvor kjipt hadde det ikke vært å hatt ei rolig påske på hytta uten å mimre over hva som skjedde her langfredag i 2012? Jeg leser et utdrag:

”Hei hytta vår – den himmelske fredsplass! Vi kom på hytta etter jobb mandag søttenhundretretti. Været var klart og kaldt, det blir nok en lang tur på mine splitter nye felleski i morgen klokken åttehundre. Vi snakker 25 kilometer på trikkeskinner. Håkon satte i gang med å få fyr på peisen attenhundre. Innen klokken var tjueenfemten hadde vi inntatt et gourmetmåltid, pai – fulgt av et slag yatzy. Type yatzy. Neida, vi spiste en halv grændis hver mens vi sovnet i hver vår godstol mens Agatha Christie sendte Poirot på loftet hos en gammel kirketjener og avslørte hans forræderske oppførsel i full sving med en alt for ung jente på orgelkrakken! Ellers er det full galopp og stor ståhei, jentene kommer og de forventer påskeegg og lammesteik i lange baner. Skrives, Marthe”…

Dette var selvfølgelig ikke noe min mor har skrevet, men det kunne ha vært. Det er i alle fall slik de fleste hyttebøker ser ut, litt fra og til. Og med det har jeg en gang for alle avlivet myten om at påskeboken er krimboken. Og påskeboken er en viktig bok for å loggføre alt som foregår, spesielt turer. Jeg skal selvfølgelig lese en krimbok eller to jeg også, og spise alt for mye godteri (ikke at jeg ikke gjør det ellers i året, men). Men jeg skal ikke gå Hardangervidda på langs eller kle meg ut i skiklær fra nittenpilogbue. Og det stresser meg. Og det er dette evige maset om at man skal roe ned i påsken som gjør det så vanskelig å gjøre nettopp det, når det også er et evinnelig mas om alt man skal gjøre og alle man skal møte.

Vårturene som hører påska med kan man heldigvis gjøre unna utenom langfredag og påskeaften. Og flaks er det! I dag smurte jeg deilig lunsj med Polarbrød som hovedingrediens, og serverte det i hytteveggen uten å skifte fra ullsokker til Gore-Texsko. Tur er tur, også rett utenfor hyttedøra. Latteren sitter like løst der som den gjør flere mil inn i fjellheimen, og det er helt greit å ikke slite seg ut.

Herlighet, hva skjer med alle disse høytidene. Vi utnytter jo den kristne tradisjonen til det fulle, og glemmer helt hvorfor vi feirer påske i det store og hele. Hvem visste vel at påskeegget symboliserer livet, der livet er innkapslet i det trygge skallet, og våkner til liv og vokser frem? Egentlig var det vel Jesus det handlet om i påsken, Jesu oppstandelse. Men la oss nå være ærlige, de fleste i min generasjon tror vi feirer påske fordi vi fortjener å ha fri. Fri som de fleste har hver helg, og i minst fem uker hvert år.

vårtur-polarbrød-juliek-2017

vårtur-polarbrød-juliek-2017

vårtur-polarbrød-juliek-2017

vårtur-polarbrød-juliek-2017

vårtur-polarbrød-juliek-2017

vårtur-polarbrød-juliek-2017

All påskemoroa jeg har valgt bort i år stresser meg. Men jeg vet også at det hadde stresset meg at jeg ikke hadde fått cowboystrekken i den deilige sofaen på hytta slik som jeg får nå også. Budskapet er med andre ord: det er helt greit å ikke ha planer. Livet stopper ikke opp. For livet er, så klisjé som det høres ut, her og nå. Livet er også de fine øyeblikkene i solveggen på hytta, med en Solo i hånda og kjappsmurt lunsj med Polarbrød. Livet er også å kose seg med det enkle, legge vekk telefonen og være tilstede i stillheten.

Og med det ønsker jeg alle turjenter ei riktig god påske, uansett om du har planer og ikke får slappet av før du kommer deg på gamlehjemmet eller om du faktisk bare gjør som meg – avlyser påska, selv om du feirer påske. Kanskje henger jeg med i påskelabyrinten neste år?

Blogglisten hits
Del artikkel
Skrevet av:
Julie Korneliussen
Publisert 14.04.17