Upper Dolpo 2/2

Dette er fortsettelsen av Upper Dolpo – del 1/2

Jess, vi slapp tråden i Shey Gompa. Gompa betyr så mye som kloster eller tempel i tibetansk buddhisme, og som nevnt sov vi altså i nettopp et slikt kloster.

Shey Gompa
Shey Gompa med hele sin landsby

Det ble to netter på det hellige gulvet, for vi hadde planlagt en hviledag her uansett, og vi trengte virkelig å slikke sår, spise og tørke utstyr etter den snøfylte opplevelsen i passet som lå bak oss.

Shey Gompa hviledag

Sola stod på hele dagen, og mellom fjellene fant vinden veien til utstyret vårt som gikk fra å være vått til å være tørt og støvete.

Her er en side fra dagboka mi, som jeg føler skildrer meget godt livet i høyden:

Mer fra dagliglivet i høyden:

Shey Gompa klesvask

Etter ei uke på tur med stramt vektbudsjett lukter man … turvant.

Shey Gompa vannhull
Jeg får lynkurs i bæreteknikk

Shey Gompa bæreteknikk

Veien videre i høyden

Etter to korte netter og én liten dag med dagbokskriving, boklesing, leking med de lokale kidsa og generell kos, måtte vi dog videre. Vi hadde et veldig stramt tidsskjema, og måtte faktisk gå inn to hele dager til sammen, så her var det ikke rom for slinger i hverken valsen eller skjemaet.

Faktisk skulle vi rett på et nytt 5000m-pass, og, em– ja, nei, moralen var skyhøy, den. Guiden vår var fremdeles snøblind, og jeg tapet brillene hans så han fikk inn to-tre fotoner i sekundet. Han måtte altså gå mellom oss andre, og tempoet ble nok en gang lavt. Greit det.

Mellom Shey Gompa og Saldang

Dagen skulle bli veldig lang – over passet og inn i daler. Vi gikk og gikk, og landskapet endret seg like lite som været, som varierte mellom tåkete opphold og tåkete sludd.

Seint på ettermiddagen nådde vi Saldang, hvor vi fikk husly. Det vi også fikk, var yak-yogurt, og etter over ei uke på ris, poteter og RealTurmat var dette bare HIMMELSK. Det smakte som en blanding mellom vanlig yogurt og gelé – så vet du det.

Saldang
Ansiktet mitt tåler ikke mer sol, men jeg har trua på skuldrene

Selv om vi fikk noen par nedbørspregede dager (akkurat der det passet dårligst), var vi i et veldig tørt område, og hovedregelen for været var dis om morgenen, sol hele dagen, vind og nedbør på ettermiddagen. Typisk høyfjellsvær, altså.

Dagen før det tredje og siste passet tok vi en hviledag for å, heh…

Passtrynet

lade batteriene.

20170506_144953
Intet solcellepanel -> Ingen iPod -> Ingen Inga.

Det siste passet ble fort det enkleste – av flere grunner. Det var ganske bratt, altså måtte vi ikke oppholde oss lenge i høyden, vi fikk selskap, og.. Haha, ok, dette er litt morsomt. Det kom en mann forbi, og mannen hadde en ponni.

Inga: “Hvor mye skal du ha for ponnien din opp passet?”

*mannen gnir seg omtrent i hendene*

Mannen: “TRE TUSEN rupis”

(det er like under 300 kroner)

Inga: “fanmæ grett.”

Passponnien
Se på fine pelsponnien daaaaaaaaaaa <3

Så ja, i Inga’s Book of Records har vi én side der det står:

Antall 5000m-pass for egen maskin: 2

Antall 5000m-pass for ponnimaskin: 1

Jeg synes det er minst like kult å ri et pass som å gå det. Såh.

Veien ned

Første natt etter siste pass tilbrakte vi på 3900, og der møtte vi et tysk ektepar som inviterte på (åh, dette er så vakkert) Spaghetti med ketchup og salamibiter <3  Det er til dags dato det desidert beste måltidet jeg har spist. Herre min hatt. Jeg har ikke ord.

Siden jeg hadde hatt den fantastiske idéen å skippe en hviledag på vei opp, hadde vi strengt tatt kun én dag å gå inn på vei ned

Dho Tarap

Men. Vi hadde ikke tatt med i beregningen at Nepal var klart for sitt første lokalvalg på 20 år . Hipp hurra!

Dessverre har slike hendelser en lei tendens til å få busser, tog og, hehe, fly til å  slutte å gå, og banker, offentlige etater osv til å stenge, så vi fikk litt noia og bestemte oss for å bare gå inn så mange dager som vi klarte.

Og vi gikk.

Yak-flokk
Har du noen gang sett en baby-yak? Bare hyggelig.

og vi gikk. Og vi småsprang nesten.

Dunai

og jo lengre vi kom, jo mer fargerike ble husene og jo flere folk møtte vi på veiene. Og før vi visste ordet av det

Fly retur

var vi på vei ut av nasjonalparken, opp til “flyplassen” og inn på flyet!

Veien hjem

Upper Dolpo fly
skulle bare si at piloten huska mæ.

Piloten (som huska mæ, ja) beklaget at vi hadde ventet så lenge

“What do you mean? We arrived yesterday”

“Ohh.. We’ve had technical problems and had to cancel our flights the last 17 days”

“Få mæ ut herfra. Nu.”

Bil fra Surkhet til Nepalgunj

Same procedure som sist: Fly til Surkhet, praie bil, komme seg til Nepalgunj

Nepalgunj Airport

og denne gangen venta vi på fly videre i 13 timer – men det gikk så fint så, for vi fant oss en kafé med ØL! og peanøtter, og vi skulle jo bare tilbake til Kathmandu

Restaurant Kathmandu

for å spise middager (japp, flertall.), handle litt gaver og ta fly hjem til Norge.

Jeg fløy hjem med Turkish Airways, som lett er favoritten min på den siden av kloden. Vi var på bakken i 30 minutter i Istanbul, men jeg kom med, bagasjen min kom med, og vips! så var jeg i Oslo, og videre på vei til Bergen

Hardangerjøkulen

“Hva var turens vakreste øyeblikk?”

Det rett over her: Å fly over Hardangerjøkulen. Vår vakre isbre, midt på Hardangervidda, som hadde på seg så fin kjole i solskinnet, bare for å ønske meg velkommen hjem – til vårt vakre, lille land der vi tar for gitt at alt fungerer, at vi er trygge hvor enn vi går og fjellene har en behagelig, beskjeden høyde.

Takk for følget 🙂

Blogglisten hits
Del artikkel
Skrevet av:
Inga Strümke
Publisert 07.06.17