Kan utsikt også gi økt innsikt?

“Nu er jeg stålsatt, jeg føler det bud
der byder i høyden å vandre!
Mitt lavlandsliv har jeg levet ud;
her oppe på vidden er frihet og Gud,
der nede famler de andre.”

Turjenter

Kan det være noe sannhet i tittelen på dette innlegget, eller er det tatt helt ut av virkeligheten? Jeg er en skikkelig utsiktsdigger, jeg elsker å se hvordan verden ser ut fra forskellige fjelltopper og knauser i naturen. Utsikter er utrolig estetisk vakre, men kan det også være slik at utsikter og naturen kan bidra til noe mer, som foreksempel økt innsikt hos oss selv?

Dette er ikke en forskningsartikkel med mål om å gi et vitenskapelig bevis på at det faktisk er slik, men heller et innlegg som henvender seg til andre enn meg som kanskje opplever at livet av og til suser forbi på autopilot uten at du rekker å tenke, og hvordan naturen kan kan virke som en motsats til autopilotlivet.

Dårlig tid

image

Fra Henrik Ibsens tid i 1859 når han skrev diktet, “Paa Vidderne” og frem til idag er det mye som har endret seg. Nå skal det sies at samfunnet er i konstant endring.  Vi overøses av informasjon daglig, ja faktisk flere ganger i timen. Til og med tiden kan det virke som har forandret seg, selv om man faktisk har like mange timer i døgnet nå som før. Alle har dårlig tid, det er hvartfall det man hører og jeg tar meg selv i å tenke det også.

Jeg tar meg selv i å tenke at jeg stadig må skynde meg så jeg rekker mest mulig. Kroppens sanser skjerpes og jeg fokuserer pent og pyntlig på den ene oppgaven som skal utføres etter den andre.

imageFoto: Henri Palm

Hva som skjer samtidig er at jeg stenger av en del sanser, ubevisst går kroppen over i et konstant stressmodus med fokus på å få ting gjort.

Jeg hører ofte det samme fra andre folk også som stresser rundt for å rekke over alt.  En ting er at vi har en jobb å gå til, noe som jeg tror er viktig. Det er viktig for mennesket å bidra og å kjenne at noen har behov for deg.

Samtidig kan jeg ikke hjelpe for å undre meg over hvem som kom på ideen med A4 livet. Av og til kan det fremstå som at det eneste vi skal gjøre er å produsere i form av arbeid og verdiskaping, og å forbruke i forhold til alt man tydeligvis “trenger”. For i følge alle reklamene vi får spydd mot oss flere ganger om dagen trenger vi tydeligvis ganske mye for å være lykkelig.

Utenfor jobb så spretter vi rundt med alle mulige gjøremål, vi pusser opp, handler, leverer unger hit og dit, vi deltar i sosiale sammenhenger og så videre. Vi spretter nå til slutt rundt som noe som ligner mer på ping-pong baller, i stedet for mennesker.  Må vi gjøre alt dette, eller kan vi velge noe bort?

image

A4 syklusen

Turjenter naturFoto: Henri Palm

Poenget mitt er at når du først begynner å tenke på denne syklusen som bare triller å går, så virker det hele ganske meningsløst og det er nesten umulig å unngå å bli ironisk. Er dette virkelig alt? Skal jeg leve livet mitt som en passasjer i en bil, eller skal jeg være sjåfør og bestemme retningen selv?

I stresset mellom å balansere mellom alle gjøremål og motstridende krysspress så tar jeg meg selv i å bli avstumpet i hverdagen.  Informasjonsflyten og presset om å produsere, være sosial, ha status, ha fin bolig og å forbruke er så stort at man til slutt utfører oppgaver og selve livet på autopilot.

Problemet med denne autopiloten er ikke særlig merkbar i hverdagslivet, nettopp fordi man ikke filosoferer rundt dette i hverdagslivet, man bare utfører. Kanskje det er nettopp det som er hensikten med samfunnet, å skape autopilotbaserte mennesker som ikke tenker eller føler, men bare utfører?

Tanken høres drastisk og særs negativ ut, men jeg kan ikke la være å gruble over det.

“Der nede famler de andre”

image

Som sagt, problemet med autopilot er ikke nødvendigvis i hverdagen.

Problemet aktueliserer seg ikke før jeg faktisk er på tur, aller helst på en fjelltopp der du har fått svetta ut litt av autopiloten på veg opp.

Her ute blant vidder og fjell skjer det nemlig noe, sansene åpnes igjen, tid er ikke lenger så viktig. Her kan jeg bare være. Jeg går ikke på tur for å sjekke det av lista mi, jeg går fordi jeg vil. Naturen er så himmelsk magisk ved å bare velkomme meg ut, uten noe videre spørsmål.

image

Selv om naturen ikke stiller meg noen spørsmål som den krever svar på, merker jeg at sansene og følelsene blir aktivert igjen. Her kan jeg gruble uforstyrret over hvordan jeg lever og hva som er viktig.  Jeg vet ikke om andre kjenner seg igjen, men for min del er dette en viktig del av mitt friluftsliv. Her kan jeg stå på en topp å tenke akkurat som Ibsen mens jeg flirer, «Ja, hva er det man famler over der nede.»

Perspektiv

imageFoto: Henri Palm

Fjellet behandler nemlig alle likt, alt det man famler over der nede som eksempelvis  klær, sosial status og så videre betyr ikke noe her. Fjellet  vil være like røff eller mild mot deg uansett hvem du er. Sett på denne måten tror jeg vi mennesker har mye å lære av naturen.

image

Hverdagslige autopilot gjøremål som virket store blir små, og jeg ser livet i en større sammenheng. Poenget mitt er at naturen kan bidra til å vekke sanser og følelser som ellers er satt på autopilot og bidra til at du lever livet mer i tråd med det du ønsker, i stedet for at man lever i tråd med hva som er forventet.

Dersom du skrur av autopiloten å lar følelsene slippe til er det så uendelig mye her å oppleve å oppdage. Du får følelsen av at alt har en sammenheng, en visuell sammenheng som ofte mangler i hverdagen.

image

Følelsen man får på fjellet er ikke lett å beskrive, selv om jeg synes diktet av at Henrik Ibsens «Paa viddene» treffer utrolig bra. Selv nå klarer jeg ikke å beskrive og forklare hva de ordene vekker i meg, men allikevel får jeg en følelse av at, jøss, Ibsen. Jeg forstår  akkurat hva du mener selv om jeg ikke nødvendigvis klarer å konkretisere det.

Øystein Dehlie synes jeg også formidler dette på en god måte. Han skriver at

«naturen formidler et budskap, men ved hvert ord og begrep så verdsliggjør vi det guddommelige, fornedrer vi det ubeskrivelige og forminsker det gigantiske.» Dialog med naturen

TurjenterFoto: Henri Palm

Kanskje det ikke er meningen at jeg skal kunne forklare hva naturen formidler meg og følelsen jeg får. Kanskje det simpelthen bare er sånn at man må ha opplevd det for å forstå. Og når man først har opplevd det, så forstår man så inderlig godt hvilke følelser det dreier seg om.

Om å stake ut Sin egen kurs med hjelp av naturen

imageFoto: Henri Palm

Kan det være nettopp det som er problemet i hverdagen, at vi føler oss forminsket, som en ei brikke i et større puslespill du ikke forstår sammenhengen av, og som løses automatisk uten videre refleksjon.

For min del får jeg hvartfall følelsen av at i naturen ser jeg alt klarere, og jeg klarer å stake ut hva som er viktig i livet. Disse avbrekkene fra autopiloten tror jeg er høyst nødvendige for å klare å stake ut en kurs i livet, og at man ikke bare følger autopiloten. Sjansen for at en da havner på feil sted er nemlig stor, dersom du ikke har reflektert over hvor du vil i livet.

Med bakgrunn i dette vil jeg gi en hyllest til naturen og oppmode andre som føler seg slukt av autopiloten om å ta seg en tur bort fra lavlandslivet for å se om du opplever at utsikt faktisk også kan gi innsikt.

image

 

 

Blogglisten hits
Del artikkel
Skrevet av:
Team Ida
Publisert 15.06.17