#nowifigreatconnection

For to år siden snudde jeg om 180 grader. Jeg gikk fra å gro fast i sofahjørnet hjemme, til å stikke ut i skog og mark daglig. Jeg som aldri hadde likt naturen, som takket gladelig nei til familieturer i helgene og som skulket på barneskolen da vi skulle på tur, opplevde plutselig et brennende ønske og behov om å komme meg ut i naturen. Grunnen? Det var det eneste stedet angsten ikke fulgte etter.

“Skal hilse fra fjellet – det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig”. – Jon Ø. Hov 

Jente på fjell i solnedgang med hund

Da jeg ble tenåring opplevde jeg det tenåringer flest gjør – store forandringer. Både med kropp, sinn og miljøet i rundt. Men det var ikke en god forandring for min del. Jeg fant aldri fotfeste i hverdagen, følte ikke at jeg hørte hjemme noe sted, og utviklet etter hvert et tungt og mørkt sinn som har fulgt meg siden.

Dette har ført med seg utallige legetimer, ulike terapeutiske behandlinger og presset om medisinbruk. Tidlig i tjueåra gikk det for trått, og jeg ble langtidssykmeldt fra jobben jeg hadde på det tidspunktet.

Jente og hund i Helsport ragopose i telt
-Foto: Claire Kvalheim Kieffer-

 

Friluftsliv som medisin

Etter mange uker med samtaler, utredning og tilbud om medikamenter jeg takket pent nei til, sa legen min til slutt; “hvorfor tar du ikke bare med deg hunden din opp i marka, tenner et bål og setter opp et telt?”. For meg hørtes det ut som en dum spøk, jeg var ikke et friluftsmenneske. Heldigvis tok jeg den dumme spøken på alvor, og dro opp i marka allerede neste dag. Jeg droppet telt og bål, men satte meg ved et vann og bare var tilstede. Helt rolig. I flere timer…

Noe skjedde. De mørke skyene som hadde okkupert hodet mitt de siste månedene forsvant, og igjen sto blå himmel, stille vann og fuglekvitter. Naturen gjorde det terapeutene, medikamentene og helsepersonell ikke kunne – den frigjorde meg.

Jente og hund i lyng med solnedgang på Gråkallen, Bymarka i Trondheim

“Du syns dine dager er usle og grå. Hva er det du søker? Hva venter du på? Når aldri du unner deg rast eller ro, kan ingenting vokse og intet gro”. – Arne Paasche-Aasen

 

#nowifigreatconnection

Jeg gikk fra å være tom og grå innendørs foran skjermen, til å sitte på toppen av Bymarka i Trondheim, med frysninger nedover ryggraden og tårer i øyekroken over stillhet, magiske solnedganger og vind i ansiktet.

Jeg følte på følelser jeg sjelden hadde opplevd tidligere. Det tente en brann i meg, en lidenskap for friluftsliv. Friluftslivet ble min medisin, mitt pusterom og lysgløtt i den ellers tunge tilværelsen. Friluftslivet var, og er med på å gjøre den meningsløse hverdagen, meningsfull.

Solnedgang i Surnadal med jente og hund i forgrunn
Et meningsfullt øyeblikk

Så takk, takk for at den dumme spøken kom på bordet. Takk for at jeg tok den på alvor, og takk for alt friluftslivet viste seg å skulle gi. Takk for alle utrolige og magiske øyeblikk jeg har fått siden, og takk for at jeg får muligheten til å gripe fatt i lidenskapen og leve den ut til det fulle. For aldri føler jeg meg mer levende enn jeg gjør når himmelen står i brann, sola steiker i ansiktet eller når den første snøen daler ned om høsten.

Jente i hengekøye i solnedgangen på Krokvatnet i Surnadal

Vil du lese mer om min opplevelse som nybegynner innen friluftsliv, har jeg skrevet et innlegg om det å være nybegynner, mørkredd og alene på telttur. Det kan du lese her. 

Ønsker du å følge tettere på mine eventyr finner du meg på Instagram:  @unececilie 

 

Blogglisten hits
Tags på dette innlegget:
Del artikkel
Skrevet av:
Une Cecilie Oksvold
Publisert 09.04.18
Tags på dette innlegget: